Det skjer på samme tid hver eneste kveld. Himmelen skifter farge og forandrer seg til det ugjenkjennelige. Vi setter oss på trammen og blir sittende og stirre opp, opp, opp.
Da jeg bodde i Bhutan pleide jeg å følge konturene av fjellrekken med øynene, rolig og nøye. Som om jeg tegnet fjellet med blikket mitt. Her gjør jeg det samme så ofte jeg kan. Det gir en helt spesiell ro å tegne fjellet med blikket... Jeg lurer på hvor mange mennesker før meg som har sittet og sett på nøyaktig de samme fjellene. Andes-fjellene. Mektige og sterke, gamle og foranderlige.
Når sola går ned og vi sklir inn i den halvtimen rett før det blir mørkt, er det som om hele landsbyen holder pusten. Det er liksom ekstra stille. I det siste har det begynt å bli litt kaldt rundt denne tiden. Høsten har såvidt begynt å feste grepet her i Barreal.
Når sola går ned i morgen, skal jeg fortelle Noah at den vil stå opp igjen morgenen etter.
Alle bildene er tatt på omtrent samme tid og alle er fra hagen/uteplassen vår her i Barreal.