// a hammock, a house and you



Det skjer på samme tid hver eneste kveld. Himmelen skifter farge og forandrer seg til det ugjenkjennelige. Vi setter oss på trammen og blir sittende og stirre opp, opp, opp.

Da jeg bodde i Bhutan pleide jeg å følge konturene av fjellrekken med øynene, rolig og nøye. Som om jeg tegnet fjellet med blikket mitt. Her gjør jeg det samme så ofte jeg kan. Det gir en helt spesiell ro å tegne fjellet med blikket... Jeg lurer på hvor mange mennesker før meg som har sittet og sett på nøyaktig de samme fjellene. Andes-fjellene. Mektige og sterke, gamle og foranderlige.

Når sola går ned og vi sklir inn i den halvtimen rett før det blir mørkt, er det som om hele landsbyen holder pusten. Det er liksom ekstra stille. I det siste har det begynt å bli litt kaldt rundt denne tiden. Høsten har såvidt begynt å feste grepet her i Barreal.

Når sola går ned i morgen, skal jeg fortelle Noah at den vil stå opp igjen morgenen etter.


Alle bildene er tatt på omtrent samme tid og alle er fra hagen/uteplassen vår her i Barreal.




// kveldstid




Kvelden er tiden da alle dyr, planter og mennesker forbereder seg. Til mørket, til natten, til at det skal være litt kaldere. Før så jeg på kveldene som tiden da jeg var sammen med andre mennesker. Nå ser jeg på kvelden som en tid for å lukke seg litt inne. En intim stund hvor tiden stilner.

Kveld. Vi hvisker og gjør alt litt roligere enn på dagen. Når N endelig har sovnet, ser vi på hverandre og puster ut. Endelig kan jeg drikke den koppen med te jeg har gledet meg til. Eller vi kan se ferdig filmen vi begynte på for fire dager siden. Ofte sitter vi bare hver for oss og leser. K leser i en endeløs tykk bok, jeg velger ofte å brodere på N sin ugle-pute.

Hvis K er ute for å kjøpe take-away, er jeg alene med N. Disse stundene er noen av de aller beste. Jeg gleder meg til K skal rope lavt utenfor og be meg kaste ned nøkkelen fra verandaen. Eller til jeg hører skrittene hans. Kanskje tenner jeg et stearinlys i mellomtiden. Det ligger så mye forventning i løpet av denne halvtimen eller timen. Jeg koser meg med den lille tiden jeg har til rådighet.

Og hele tiden. Noahs jevne pust. Munnen som sutter i søvne.

På kvelden er N ferdig med å utforske. Da vil han observere. Sitte på armen, bli båret rundt. Med se store kuleøynene hans betrakter han verden rundt seg. Hvis vi er ute, ser han seg om en ekstra gang. Ser etter lys. Fine, N. Jeg elsker han ofte litt ekstra på kvelden.

Bildene over er fra Buenos Aires, Uruguay og Chile. Den siste måneden har vi bodd på 11 ulike steder. Leiligheter, hosteller og bedre hoteller. På hvert sted har jeg prøvd å verne om kvelden. Gjøre hver kveld litt lik selv om alt rundt er ulikt. Heldigvis kommer mørket på samme tid uansett sted. Det kommer snikende og minner oss om at det er kveldstid.